Portraits

Spirituell musikk


Om den russiske komponisten Sofia Gubaidulina. Den 86-årige kunstneren skriver ikke lenger nye verk, men er stadig i full vigør og er i år artist in residence og festspillkomponist under Festspillene i Bergen 2018.
Sofia Gubaidulina

Av Anders Beyer

De skarpe ansiktstrekkene og hennes emosjonelle verbale utbrudd understreker den tatariske avstamningen og forankringen i den russiske kulturkrets. Komponisten Sofia Gubaidulina sitter overfor meg på et hotellværelse i Stockholm. Hun har bodd i Hamburg siden 1991, men er ennå ikke helt fortrolig med det tyske språket. Derfor bruker hun russisk når hun svarer på mine spørsmål, som jeg stiller på tysk. Jeg forstår ikke hva hun sier, men kroppsspråket hennes er så tydelig at jeg likevel ikke kan unngå å oppfatte deler av meningsinnholdet når hun ytrer seg, hinsides språkbarrieren mellom oss. Det er som om hun bærer sin musikk og kultur i sitt ansiktsuttrykk: uutgrunnelig melankoli, religiøs hengivenhet, voldsomme energiutladninger. Øynene kan på samme tid avspeile hellig fromhet og drepende ild.

Sofia Gubaidulina er en av de ledende stemmer på dagens internasjonale musikkscene, og hun har mottatt allverdens priser for sine dypt originale komposisjoner. Den 86-årige kunstneren skriver ikke lenger nye verk, men er stadig i full vigør og er i år artist in residence og festspillkomponist under Festspillene i Bergen.

Sofia Gubaidulina i samtale med Anders Beyer den 20. april 2009 på Det Kongelige Danske Musikkonservatorium.

Musikken til denne samtidsmusikkens grand old lady griper fatt i en og slipper ikke taket. Den fortsetter å vibrere i oss. Man kan ikke bare beslutte seg for å utradere eller glemme Sofia Gubaidulinas kunst. Noe av det mest tiltrekkende ved hennes musikk er kanskje dens gåtefullhet, det at den aldri avslører sine innerste hemmeligheter.

Det er også nesten alltid noe som peker ut over det musikalske i denne musikken. Den kan forholde seg til en tekst, til et ritual eller til en kristen symbolikk. Et symfonisk verk kulminerer eksempelvis med at alle musikerne slutter å spille og instrumentene tier. Kun dirigenten fortsetter å bevege seg: Han gir på et vis tausheten og tomheten rytme. Dermed skapes det på forunderlig vis både ny betydning og ny mening.

Den røde tråden

Ofring går igjen i Sofia Gubaidulinas komposisjoner, som et bilde, som et overordnet tema og som et selvbiografisk element. Under Festspillene i år skal fiolinkonserten Offertorium fremføres. Det er skrevet til fiolinisten Gidon Kremer, som vil spille verket sammen med Bergen Filharmoniske Orkester.

I det russiske musikktidsskriftet Sovetskaja Musyka sier komponisten med bibelske undertoner: «Når jeg tenker på hvor komplisert mitt liv er, hvilken byrde jeg bærer på, så sier jeg til meg selv: Jeg har jo ikke bedt om noen annen skjebne. Jeg har ganske enkelt fått mer enn jeg ba om. Det er lykken.»

Sofia Gubaidulina omtaler seg selv som et troende menneske, og mener at religion innebærer gjenskapelse av en enhet som er gått tapt. Med denne livsinnstillingen blir det å komponere en religiøs handling, og hvert verk et nytt skritt på veien mot gjenopprettelsen av den tapte enhet.

I en epoke hvor samtidsmusikken ikke har noe felles prosjekt, har Gubaidulina sin egen røde tråd å holde seg til, et overordnet prosjekt forankret i religionen. Hun sier hun går lenger og lenger inn i sin sjels labyrint, for hele tiden å finne noe nytt. Men hun understreker at hun likevel uopphørlig følger den samme veien. 

Kunstens to dimensjoner

For Sofia Gubaidulina har kunstnerisk skaping alltid to dimensjoner: på den ene side den intellektuelle, strukturelle og formale, på den annen side den intuitive, spontane og emosjonelle:

«De som går ut fra at konstruktivt og intellektuelt arbeid alene gir kunstneriske resultater, tar feil, fordi det ikke fører til en virkelig opplevelse hos tilhørerne. Det kan være at ensidig intellektuelle komponister selv har opplevd noe, men det gir ikke gjenklang hos andre. […] Men de som tror at man kan utføre det kunstneriske arbeidet intuitivt ved bare å fantasere over det man hører og så la det strømme ned på papiret, de tar også feil, fordi kunsten dermed blir altfor følelsesbetont og uten motvekt eller motstand. God kunst kan det bli bare når disse to holdningene forenes. Det må finnes en struktur, og et viljesbestemt formelt arbeid er uunngåelig, men det må ledsages av sterke indre opplevelser.»

Sofia Gubaidulina sammen med komponisten Per Nørgård (venstre) og komponisten György Kurtág, 17. april 2009 i København. Foto: Anders Beyer.

Som følge av den anspente situasjonen i Russland flyttet Sofia Gubaidulina til Tyskland, hvor hun kunne betrakte de deprimerende forholdene i sitt hjemland fra sidelinjen. På det stolte Tsjajkovskij-konservatoriet i Moskva hadde man ikke penger til å reparere bygninger og instrumenter, alt var i forfall. All usikkerheten var ødeleggende for de kunstneriske miljøene.

Komponisten er dypt rystet over det som har foregått i Russland. Riktignok har landet også i tidligere epoker opplevd lignende fryktelige perioder, som for eksempel  på Ivan den Grusommes og Peter den Stores tid. Men det ideologiske krakket som vi nå er vitne til, er uten sidestykke i historien, sier hun, og mener at det grunnleggende har det sitt opphav i Oktoberrevolusjonen i 1917 og i den lange sovjetiske perioden.

For Sofia Gubaidulina var det å bli værende i Russland ensbetydende med å bli tilintetgjort:

«Jeg følte det som en dyptgripende ydmykelse å være vitne til den elendigheten som ble fremkalt av finansminister Pavlovs reformer i 1990. Jeg var dypt krenket på befolkningens vegne. Jeg gikk ut på gaten og snakket med dem. De trodde at de godt kunne leve slik, de mente ikke at det innebar noen tilintetgjørelse. Det stod klart for meg at intelligentsiaen er svakere, ikke sterkere, enn folket.

Men hva skulle jeg da stille opp når jeg selv holdt på å dø av ydmykelse? Jeg kunne nok overleve materielt, men under de eksisterende forhold kunne jeg ikke skape, ikke arbeide. Jeg følte etter en måned at det ikke bare var meg som var i fare, men hele intelligentsiaen. Jeg mente den gangen at man skulle bli boende og prøve å bidra til å forbedre de elendige forholdene. Men folk med min psykiske konstitusjon går simpelthen til grunne under slike forhold.

Derfor kan jeg si at jeg har latt meg evakuere. For en tid. Jeg bor nå like utenfor Hamburg, og ikke i min leilighet i Moskva. Men jeg har ikke forlatt min leilighet i egentlig forstand, jeg lever i Hamburg som utlending bare for en tid. Det er for meg viktig å bevare min arbeidsevne, og i Moskva kan jeg ikke arbeide under de nåværende vilkår.»

Tallmagi

I et portrett av Sofia Gubaidulina kommer man ikke utenom å berøre tallenes religiøse symbolikk. Hun er for øvrig ikke alene om å interessere seg for dette. Karlheinz Stockhausen opererer for eksempel også med tallmystikk, og taler likefrem om «hellige tall».

Syv er et viktig tall i Sofia Gubaidulinas verk Stufen, og jeg spurte henne hva syvtallet her betyr spesielt, og hvilken betydning tallsymbolikk generelt har i hennes verk.

«Jeg mener at tallmystikken i dag er en utfordring. Jeg kan observere at mange komponister – og ikke bare jeg – er opptatt av denne utfordringen. Det dreier seg om komponister som elsker tall. Vi fortsetter ikke bare en middelalderlig tradisjon, men en pythagoreisk tradisjon. Jeg er svært interessert i tallmystikk, og siden 1983 har den vært en kilde til inspirasjon for meg.

Det var da jeg skrev verket Kristi syv ord at jeg begynte å beskjeftige meg med tallet 7. Det var for meg et symbolsk tall, et hellig tall, og å arbeide med det var på et vis en hellig prosess. Mer allment kan det kan åpenbare seg hundrevis av interessante konstruksjoner når tall oversettes til musikk.»

Da undertegnede  hørte Kristi syv ord for orkester, cello og bayan, kunne jeg ikke la være å oppfatte de to soloinstrumentene som en slags personifiseringer, som uten ord forteller en bestemt historie, eller et drama.

«I sentrum sto for meg ideen om treenigheten. Jeg brukte derfor instrumenter som til en vis grad kan gjengi denne ideen, eller substansen i den. Celloen har en særlig høy grad av ekspressivitet, og den passer derfor til å karakterisere Kristus. Bayanen personifiserer Faderens vrede, og strykeorkesteret egner seg godt til å avbilde Den hellige ånd.»

I begynnelsen av Sofia Gubaidulinas karriere var Sjostakovitsj og Webern hovednavnene i hennes musikalske univers. Det er tydelig at hun gikk helt grunnleggende til verks for å finne frem til sitt helt eget personlige musikalske språk:

«Først studerte jeg alle de tekniske former som har eksistert i musikkens historie. Det var nødvendig å gå inn i de gamle mesternes tekniske former og stilarter. Især interesserte jeg meg for den strenge stilen i det 16. århundre, og var meget opptatt av den tidens komponister. Men jeg begynte egentlig med de tyske klassikerne, som min lærer anbefalte: Haydn, Mozart, Beethoven, Bach. Sistnevnte har hele livet stått i sentrum for mitt virke.»

© Anders Beyer 2018.

Faktaboks

Sofia Asgatovna Gubaidulina (f. 24.10.31 i Tsjistopol).

Klavereksamen fra Kazans musikkskole i 1949 og fra Kazans konservatorium i 1954, med hovedfag i klaver, bifag i komposisjon.

I 1959 eksamen fra Moskvas konservatorium med komposisjon som hovedfag.

Fra 1965 har hun levd av å være komponist.

Hun var medstifter av improvisasjonsgruppen Astreja i 1975, og har oppholdt seg i Hamburg siden 1991.

Artikkelen ble først publisert på ballade.no 15. februar 2018.